NSDM inviterte en rekke aktører til dagsseminar 5. desember for å få oversikt og inspirasjon, og bygge nettverk og samarbeid.
Programmet var tettpakket og gjenspeilte mangfoldet. En oversikt over omfanget av studentpraksis fra Helsefak ved UiT viste at det årlig gjennomføres bortimot 35 000 praksisuker i kommuner, helseforetak, fylkeskommuner og private institusjoner. Også Nord universitet har omfattende praksis for sine studenter i regionen, og nå er VID i gang med sykepleierutdanning på Helgeland. Praksisplasser er et knapphetsgode som krever at de ulike utdanningsinstitusjonene, helseinstitusjonene og kommunene samarbeider.
Innlederne og deltakerne kom fra fakultetsledelsene, de desentraliserte utdanningene for leger, sykepleiere og vernepleiere i UiT, Nord universitet og VID vitenskapelige høgskole, Sàmi klinikkha, Helse Nord, KS og ALIS-Nord (regionkontor for spesialistutdanning i allmennmedisin). Med på seminaret var også representanter for undervisningsledelse, statsforvalter, helseforetak, kommuner og helsefellesskap.
Bakgrunn
Utdanningsinstitusjonene, spesialisthelsetjenesten og kommunene i Nord-Norge har felles interesse i å få på plass gode utdanningsløp som sikrer leger, sykepleiere og annet helsepersonell til landsdelen generelt, og til samiske områder spesielt. Forskning viser at desentraliserte utdanningsmodeller og eksponering for arbeid i distrikt (primærhelsetjeneste og lokalsykehus) øker sannsynligheten for at helsepersonell velger å jobbe i distrikt etter endt utdanning. For helsepersonell i distrikt er tid til faglige aktiviteter, veiledning, undervisning og forskning blant faktorer som bidrar til stabilisering. Med økende studenttall er det behov for å utnytte alle praksisarenaer.
Dagens finansiering av utdanning, undervisning, veiledning og forskning understøtter i liten grad muligheter til å ta denne kunnskapen i bruk i praksis. Desentralisering av helsepersonellutdanningene kan tilsynelatende gi økte kostnader for aktørene på kort sikt, men dersom det kan føre til bedre rekruttering og stabilisering av helsepersonell, og dermed begrense dyre vikarordninger, vil det være samfunnsøkonomisk lønnsomt. For legeutdanningen er finansiering av praksis i primærhelsetjenesten betydelig dårligere enn tilsvarende i sykehusene. Sykepleier-praksis i distrikt er i liten grad finansiert.
Finansiering av utdanning må i større grad sees i sammenheng med finansiering av helsetjenestene, både på første- og andrelinjenivå. Dette er en nasjonal utfordring som må løses på tvers av flere departementer (HOD, KD, KDD).
Grimstadrapporten anbefalte flere utdanningsplasser i Norge, og bruk av hele landet som utdannings-arena. Utredning, behandling og oppfølging av pasienter skjer i økende grad i primærhelsetjenesten, med korte opphold i spesialisthelsetjenesten. Anslagsvis 70% av sykehustjenestene gis på lokalsykehusnivå. Det betyr at studentene må følge pasientene, altså i større grad få undervisning og praksis i kommuner og lokalsykehus.
Strategisk og praktisk samarbeid mellom aktørene i nord kan bidra til å videreutvikle gode, desentraliserte helseutdanninger med nødvendig finansiering.
