Studien viser at den norske modellen med sterk lokal forankring av smittevern og beredskap og kommuneoverleger med smittevernfaglig og samfunnsmedisinsk kompetanse kombinert med lokalkunnskap er viktig for å sikre forankring og tillit når inngripende smitteverntiltak bestemmes og iverksettes.
Bakgrunn
Mange norske kommuner valgte i begynnelsen av koronapandemien å vedta strengere smitteverntiltak enn de nasjonale. Dette skapte diskusjon mellom lokale, regionale og nasjonale aktører. Debatten bar preg av at sentrum og periferi hadde ulike perspektiver. Man kunne få inntrykk av at nasjonalt nivå ikke hadde tilstrekkelig tiltro til lokale aktørers vurderingsevne, mens lokale aktører uttrykte en viss mistillit til at nasjonale myndigheter forsto utfordringene i distriktene.
Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) har i denne egeninitierte studien undersøkt ulike aspekter ved valg av lokale smittevernstrategier i distriktskommuner i Norge under koronapandemien, med utgangspunkt i de lokale vedtakene som ble fattet i mars-april 2020. Fokus har vært på kommuneoverlegers rolle, samarbeidet i kommunal kriseledelse og forholdet mellom lokale og nasjonale aktører.
Materiale og metode
Rapporten er basert på data fra en kvalitativ studie basert på intervjuer med kommunale kriseledelser, kommuneoverleger, statsforvaltere, fylkesleger, samt sentrale personer fra hver av de tre nasjonale instansene Helse og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og FHI. Intervjuene ble gjort i perioden mai-august 2020. Kommuner med og uten lokale vedtak om smitteverntiltak og med og uten smitteutbrudd var representert. Både Sør- og Nord-Norge var representert blant kommunene. Også statsforvaltere og fylkesleger var fra ulike deler av landet.
Datamaterialet ble analysert med systematisk tekstkondensering, en metode for tematisk tverrgående analyse av kvalitative data.
Sammendrag av funnene
Våre data viser at utrygghet overfor en pandemi med ukjent skadepotensiale preget de første ukene i mars-april 2020. Kommuneoverleger og kommunale kriseledelser hadde et mål om å beskytte lokalbefolkningen mot smittespredning for å få på plass utstyr, personell og infrastruktur. Mangelfullt smittevernutstyr, utfordringer med pasienttransport, sårbar personellsituasjon og planlegging av kommunale koronasenger var viktige grunner til at noen kommuner gjorde lokale vedtak om smitteverntiltak som var strengere enn de nasjonale.
Kommuneoverlegene fikk en framtredende rolle, og deres synlighet og kompetanse skapte tillit og trygghet. Lokalkunnskap og personlig kjennskap var viktige elementer.
Etablerte strukturer og møteplasser mellom lokale, regionale og sentrale aktører ble supplert med uformelle nettverk og et fleksibelt kontaktmønster som bidro til kunnskaps- og informasjonsutveksling.
Spenningen mellom nivåene bidro til både uenighet og samarbeid. Aktører på lokalt nivå opplevde at nasjonale myndigheter ikke forsto situasjonen i distriktene. Statsforvalterne lette etter balanse mellom veiledning og kontroll, og mellom lokalt og nasjonalt perspektiv. I det følgende vil vi utdype våre funn.
Konklusjoner og anbefalinger
Studien viser at den norske modellen med sterk lokal forankring av smittevern og beredskap og kommuneoverleger med smittevernfaglig og samfunnsmedisinsk kompetanse og lokalkunnskap er viktig for å sikre forankring og tillit når inngripende smitteverntiltak bestemmes og iverksettes. Likevel peker våre funn på svakheter ved eksisterende systemer, spesielt når det gjelder dimensjonering av kommuneoverlegefunksjonen, statsforvalterens komplekse mellomposisjon og samspillet mellom lokale og nasjonale myndigheter. Den norske modellen må videreutvikles og styrkes på bakgrunn av lærdommene fra koronapandemien.
Vi vil gi følgende anbefalinger basert på våre funn:
- Styrking av kommuneoverlegefunksjonen gjennom større stillinger og tilrettelegging for at kommuneoverlegene er spesialister eller under spesialisering i samfunnsmedisin.
- Statsforvalterens rolle innenfor smittevern og beredskap bør drøftes og tydeliggjøres.
- Møteplassene som ble etablert mellom lokalsykehusene, kommunene i nedslagsfeltet og fylkeslegen er en viktig erfaring å ta med i dannelsen av helsefellesskapene.
- Den norske beredskapsmodellen med desentralisert smittevern står sterkt! Rammeverket bør videreutvikles for å sikre forutsigbarhet og avklarte ansvarsforhold. Samtidig må systemene være åpne og fleksible nok til å gi rom for lokale tilpasninger. Dialog og gjensidig kunnskapsutveksling mellom lokale og nasjonale myndigheter kan sikre en bedre balanse mellom nasjonale og lokale perspektiver.
Les hele rapporten her: NSDM-rapport 2021_Lokale smittevernvedtak_120421
