Hvordan er det å være kommunepsykolog i tre små øykommuner? Og hvorfor gir pålagt arbeidspraksis på BUP i byen inspirasjon til å skrive om diskrepansopplevelser, grenseerfaringer, stedssensitivitet og improvisasjon?
Foto: Anette Fosse
Psykolog Astrid Eiterå vokste opp på Helgeland, men har bodd og jobbet mange år i Danmark. For noen år siden valgte hun å vende nesen nordover med et sterkt ønske om å jobbe lokalt, og ville unngå sykehuspsykiatrien. Hun fikk raskt jobb som kommunepsykolog i tre små øykommuner på Helgelandskysten.
Men for å få lov til å jobbe selvstendig som psykolog i Norge, krevde Helsedirektoratet at hun måtte ha veiledet arbeidserfaring i spesialisthelsetjenesten. Det førte til et halvt års arbeidspraksis på en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i byen. Der møtte hun en helt annen tilnærming til faget enn den hun kjente fra egen praksis i Danmark og fra kommunepsykologjobben.
Det var strukturerte utredninger, tidsbegrensede forløp og mye skjemautfylling, men også mange dyktige og hyggelige fagfolk. Pendlingen mellom øysamfunn og by, og møtet mellom ulike fagtradisjoner, ga behov for å beskrive og begrepsfeste de erfaringene hun gjorde. For å få frigjort tid til dette, søkte hun om midler fra NSDMs program for distriktsmedisinsk forskning og fagutvikling. Hun etablerte et veileder-/diskusjonsteam bestående av professor emeritus Anders Lindseth fra Nord universitet, tidligere distriktslege og fylkeslege i Finnmark Eivind Merok, og NSDMs Anette Fosse.
Skrive-, lese-, refleksjons- og diskusjonsprosessen pågikk underveis og etter avsluttet praksis ved BUP, og førte til dette fyldige, personlige og høyst relevante fagessayet.
