NSDM har det siste året hatt fire utredningsoppdrag for Helsedirektoratet knyttet til regjeringens stortingsmelding om allmennlegetjenesten. Utredningene omfattet temaene finansiering av fastlegeordningen, felleslister i fastlegetjenesten, fengselslegetjenester og legetjenester i sykehjem. Arbeidet er utført av Birgit Abelsen og Anette Fosse, og resulterte i følgende fire notater:
Notat om finansieringen av fastlegeordningen
Formålet med notatet var å gi Helsedirektoratet grunnlag til å fremme forslag til tiltak som kan være aktuelle å foreslå som justeringer av, erstatning for eller alternativ til grunntilskudd og utjamningstilskudd.
Grunntilskudd ble innført i 2020 og kan gis i inntil to år til nyetablerte næringsdrivende fastleger som har et listetak på 500 eller høyere og en faktisk listelengde under 500 listeinnbyggere. Det har vært lite brukt. I 2020-2023 kvalifiserte 327 unike fastlegeavtaler for grunntilskudd. Disse fastlegeavtalene var begrenset til 87 kommuner (24% av landets kommuner) – i all hovedsak de mest sentrale kommunene. Grunntilskudd ble i 2020 og 2021 kun utbetalt i noen måneder til aktuelle fastleger før de overskred grensen på 500 listeinnbyggere. Vi fant at finansieringsbehovet til grunntilskudd var kraftig overvurdert.
Utjamningstilskudd ble innført med fastlegeordningen 1. juni 2001. Utjamningstilskudd kan utbetales til næringsdrivende fastleger i kommuner med mindre enn 5000 innbyggere, dersom gjennomsnittlig listelengde i kommunen er lavere enn 1200 listeinnbyggere. Tilskuddet kommer i tillegg til basistilskuddet for legens listeinnbyggere. Våre funn tyder på at utjamningstilskuddet bidrar til inntektssikring for næringsdrivende fastleger i kommuner med et svakt næringsgrunnlag, men det er totalt sett på landsbasis snakk om et lavt antall fastleger; våre estimat er 94 fastleger i november 2023 (nedre/øvre estimat: 68/119). Det pasienttilpassede basistilskuddet i kommuner i sentralitetsklasse 5 og 6 oppfattes å kompensere for de samme ulempene som utjamningstilskuddet. Vår vurdering er at tilskuddet i sin nåværende form bør fases ut. Det er ikke dermed sagt at det ikke er behov for pengene som i dag overføres til utjamningstilskuddet – snarere tvert imot. Summen bør trolig økes og endres til et tilskudd for å rekruttere og beholde både næringsdrivende og kommunalt ansatte fastleger i distrikt.
Notat om felleslister i fastlegetjenesten
Formålet med notatet var å gi oppdatert kunnskap om legekontor med felleslister i fastlegetjenesten, herunder kvantitative data som antall kontor, om kontorene er kommunalt eller privat eid, geografisk plassering, antall fastlegeavtaler, antall annet personell og profesjoner og kvalitative data om organisering, ledelse og hvordan annet personell brukes.
Organisering med fellesliste er uvanlig ved norske legekontor, også i mindre sentrale kommuner. Antall legekontor registret med fellesliste og tilhørende fastlegeavtaler har gått ned de senere år. Fra 4. kvartal i 2018 til 4.kvartal i 2023, gikk antall legekontor registrert med fellesliste ned fra 99 til 78, mens antall fastlegeavtaler registrert tilknyttet fellesliste gikk ned fra 290 til 264. Vi har ikke undersøkt årsaker til nedgangen. Vi fant at mer enn ett av fire legekontor som er registrert med fellesliste i fastlegeregisteret, er feilregistrert med dette. Organisering med fellesliste er mest vanlig i kommunalt eide legekontor. De fleste legekontor med fellesliste har helsesekretærer og sykepleiere i staben, og er ofte tett integrert med andre helsetjenester. Legekontorene praktiserer felleslister ulikt og vurderer fordeler og ulemper ved organiseringen ulikt. Det kan se ut som at regelverket for felleslister er uklart for kommunene og HELFO.
Notat om fengselshelsetjenesten
Formålet med notatet var å gi oppdatert kunnskap om fengselslegetjenesten, herunder kvantitative data om dimensjonering av tjenesten, stillingstyper, tilgjengelighet og kompetanse og mer kvalitative data om organisering av fengselslegetjenesten, tilgangsstyring, stabilitet, samarbeid, kompetansebehov og – utvikling.
I Norge finnes det 56 fengsler spredt rundt i hele landet, med varierende størrelse og sikkerhetsnivå. Vertskommunen har ansvar for fengselshelsetjenesten. Noen har etablert samarbeid med spesialisthelsetjenestens rus- og psykiatriavdelinger. Fengselshelsetjenesten består som et minimum av sykepleier og lege, men mange fengsler har også andre helseprofesjoner som f.eks. fysioterapeut, vernepleier og psykolog/psykiater.
Legetjenesten i fengslene omfatter få leger og er sårbar for utskiftinger og frafall. Det å rekruttere og beholde fengselsleger ser ut til å være nært knyttet sammen med situasjonen i fastlegetjenesten. I kommuner med ustabilitet blant fastlegene ser det også ut til å være vanskelig å rekruttere leger til fengselet. Noen fengsler rapporterer om god stabilitet og engasjerte fengselsleger. Legearbeid i fengsel krever både kompetanse og tåleevne til å stå i utfordrende situasjoner og kunne gi god medisinsk hjelp til sårbare pasienter. Godt teamarbeid innad i fengselshelsetjenesten og med Kriminalomsorgen er avgjørende for å kunne yte gode tjenester til de innsatte, og samtidig ivareta personellet. Muligheter til kompetansebygging innen fengselsmedisin og psykiatri/rus, og tilrettelegging for nettverk for fengselslegene er faktorer som kan bidra til å rekruttere og beholde leger i fengselshelsetjenesten.
Notat om sykehjemslegetjenesten
Formålet med notatet var å gi oppdatert kunnskap om sykehjemslegetjenesten, herunder kvantitative data om dimensjonering av tjenesten, stillingstyper og kompetanse, og mer kvalitative data om organisering av sykehjemslegetjenesten, stabilitet, vikarbruk, LIS1-ventere i tjenesten, vaktordninger og legetjenester til beboere i omsorgsboliger med heldøgns omsorg.
Sykehjemslegetjenesten omfatter et betydelig antall leger og har stor betydning for å sikre gode helsetjenester til sårbare pasientgrupper. Det finnes ingen samlet oversikt over sykehjemslegene i Norge. Registertall som beskriver omfang av sykehjemslegetjenestene, stillingsstørrelser og antall er usikre og unøyaktige. Drøyt halvparten av sykehjemslegene som er registrert er spesialister i allmennmedisin, og det ser ut til å være et økende antall ALIS i sykehjem. Dette gir en viss diskontinuitet i sykehjemslegetjenesten fordi alle sykehjems-ALIS trenger to år i åpen, uselektert allmennpraksis. Vikarbruken ser ut til å være omfattende, og er dels avhengig av å rekruttere LIS1-ventere. I sommerferien er det også vanlig å tilsette medisinstudenter med lisens som vikarer i sykehjem. Disse legene har ikke krav på veiledning, supervisjon eller andre utdanningsaktiviteter. Kommunene som benytter LIS1-ventere og medisinstudenter beskriver bakvaktsordninger og en viss faglig oppfølging, men ordningene kan være sårbare. Legetjenester til beboere i heldøgns omsorgsboliger er i vårt materiale stor sett dekket av fastlegene.
