Trenger vi en offisiell utredning av hvordan vår sentrale helseforvaltning fordeler sine egne faglige ressurser mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten? Det spør vi oss etter at vi denne uken har levert svar på to høringer til Helse- og omsorgsdepartementet der forvaltningens fokus på kommunehelsetjenesten synes tydelig svakere enn fokuset på spesialisthelsetjenesten.
Dette skjer til tross for at de to tjenestenivåene ikke er særlig ulike mht offentlige kostnader og det er ansatt flere mennesker i kommunehelsetjenesten.
Første høring, NOU 2018:16 Det viktigste først, tar for seg prioriteringer i kommunehelsetjenesten. Hvorfor skjer det med relativ lite oppmerksomhet og først år etter store arbeid myntet på spesialisthelsetjenesten?
Andre høring er om endringer i forskrifter, blant annet om rett til trygderefusjoner til vikarer i fastlege- og legevaktordningen. Det synes som at forskrifter som omhandler fastleger må revideres relativt ofte. Det skyldes sannsynligvis at spesialisthelsetjenesten har bedre muligheter enn kommunehelsetjenesten til å bidra og påvirke utarbeidelsen av lover og forskrifter. Vi er ikke godt kjent detaljer med hvordan ressursfordelingen i den sentrale forvaltningen er mellom de to ulike nivåene i helsetjenesten, men vi er ikke i tvil om at helseforetakene får større oppmerksomhet og har flere dedikerte fagfolk til å ivare ta sine interesser (også jurister, statsvitere osv.), inkludert de regionale og lokale helseforetakenes staber, sammenliknet med de som forvalter kommunenes helsetjeneste. Hvordan ressursfordelingen faktisk er bør utredes.
Våre høringssvar:
Høringsinnspill NOU 2018-16 Det viktigste først. Her kommenterer vi på følgende punkt:
- Prioriteringer og fordeling av helsepersonell
- Kompetansesystem for prioritering
- Begrepet mestring
- Samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjeneste
- Pårørende og brukermedvirkning
