En rykende fersk systematisk litteraturoversikt viser at utdanningstiltak som dreier fokus mot utvikling av kunnskap, ferdigheter og undervisningsarenaer som gjør leger kompetent til å arbeide i distrikt, virker etter hensikten. Utdanningstiltakene bidrar til at leger jobber i distrikt.
Det er forskere ved NSDM og NTNU som står bak studien, som nylig ble publisert i Tidsskrift for den norske legeforening. Studien bygger på 58 forskningsartikler fra ti land som har utviklet medisinutdanningsvarianter med mål om styrket legedekning i distrikt. Det er flest studier fra Australia, USA og Canada, med noen norske innslag skrevet med utgangspunkt i medisinutdanningen ved UiT.
Medisinutdanningen ved UiT beskrives i forskningslitteraturen som den første hele skolen (whole school) som ble etablert for å bidra til legedekning i et område med lav legedekning, og fremheves som et europeisk særtilfelle i internasjonal sammenheng.
Fem hovedtyper av utdanningstiltak
Utdanningstiltakene som er i bruk, kan deles inn i fem hovedtyper:
- prioritert opptak av studenter fra distrikt
- studieplan med distriktrelevant læringsutbytte som sikrer utvikling av kunnskap, ferdigheter og holdninger som er spesielt relevant for de som skal arbeide i distrikt
- regionalisert utdanning hvor hele eller deler av utdanningen lokaliseres utenfor de sentrale områdene, for eksempel ved desentraliserte campuser
- praksisnær læring i distrikt
- bindingstid i distrikt etter endt utdanning som gjenytelse for utdanningsstipend eller at studentenes hjemstedsregion har bidratt med finansiering av studieplassen
Analysen viste at det mest vanlige utdanningstiltaket er praksisnær læring i distrikt, regionalisert utdanning og prioritert opptak av studenter fra distrikt. Kombinasjoner av de fem hovedtypene forekommer ofte. Det gjør det vanskelig å skille effekten av enkelttiltak fra effekten av helheten i tiltakene.
Resultater av utdanningstiltakene
Hvem som tas opp, hvor og hva slags undervisning og erfaring studentene får, har betydning for valg av arbeidssted etter endt utdanning. De fleste studiene som er inkludert i litteraturoversikten, bygger på registerdata og sammenlikner kandidater som har vært omfattet av utdanningstiltak og kandidater som ikke har det. Nesten alle disse viser at andelen med arbeidssted i distrikt var signifikant høyere blant dem som var omfattet av tiltak sammenliknet med dem som ikke var det. Bare to studier rapporterte om ikke-signifikante forskjeller i arbeidssted. I 26 studier var oddsratio som sammenlikner andelen med arbeidssted i distrikt blant de som hadde, og de som ikke hadde, vært omfattet av utdanningstiltak statistisk signifikant på 5 %-nivå. Oddsratioer varierte mellom 1,5 og 17,2. I 14 studier var det signifikante forskjeller i andelen med arbeidssted i distrikt blant de som hadde, og de som ikke hadde, vært omfattet av utdanningstiltak, med differanser på 11–55 prosentpoeng. I 15 studier var det bare de som hadde gjennomført en utdanning med tiltak som ble undersøkt. Her ble andelen med arbeidssted i distrikt på ett eller flere tidspunkt rapportert.
Resultatene fra de inkluderte studiene er ikke direkte sammenliknbare, blant annet fordi det var stor variasjon i hvor lang tid etter uteksaminering arbeidssted var undersøkt. Studien diskuterer også andre svakheter ved forskningen på dette feltet som det bør tas hensyn til for å øke forskningskvaliteten i framtidige studier om denne typen utdanningstiltak.
Mer av dette i Norge
Studien gir oversikt over tiltak som kan tilpasses norsk kontekst. De norske studiene bekrefter de internasjonale resultatene. Etablering av medisinutdanning i Nord-Norge har gitt legerekruttering til landsdelen. Effekten er imidlertid størst for universitetsbyen Tromsø. Studien gir holdepunkt for at desentralisering av medisinutdanning kan gi større tilfang av leger til distrikt. Dette understøtter desentraliseringen som de senere år har skjedd ved UiT (Bodøpakken og Finnmarksmodellen) og NTNU (Link), og liknende planer ved universitetene i Oslo og Bergen. Utviklingen er i tråd med Grimstadutvalget som har foreslått mer desentralisering til områder med legemangel.
Mer kunnskap om legemangelen, mer praksisnær læring i distrikt, som allerede foregår i en viss utstrekning ved de fire medisinutdanningene i Norge, og studieplaner med distriktrelevant læringsutbytte kan bidra ytterligere.
Les artikkelen her:
Tiltak i grunnutdanningen for å sikre leger til distrikt
